Den driftige byggelederen Olaf Skaslien fra Solør så potensialet i skiferen som lå langs Dovrebanen i Drivdalen der han var byggeleder. Slik ble det at han reiste lokomotivstallene langs banen i oppdalsskifer. Til da var det stort sett leirskiferen bygdefolket hadde utnyttet lokalt i Oppdal - til å legge tak på fjøs og garder i bygda.

Skasliens inntog i bygda ble startskuddet for et eventyr - som i dag gir arbeid til over hundre mann og en omsetning på rundt 150 millioner for de største aktørene.

Nå i helga jubilerer Minera Skifer, 100 år etter at bonde Sivert Sæteren inngikk avtale med Olaf Skaslien og Olav Skjøtskift om at de to skulle få råderetten over skiferforekomstene på eiendommen vest for jernbanen i lia opp mot Sæterfjellet.

Da hadde Skaslien forsket på hvordan skiferen kunne hogges og bearbeides, og slik vokste skiferindustrien fram etter at Skaslien også hadde tatt i bruk skifer på det nye flaggskipet i bygda, Opdal Turisthotell.

Det ble det første av mange utstillingsvindu for skiferen, som nå er kjent over hele verden.

Oppdalsskifer er et begrep, og er tatt i bruk på tog- og metrostasjoner, hoteller, byggeprosjekt, torg og byrom overalt i verden - og nå sist på selveste Nasjonalmuseet.

Skasliens pionerarbeid har sørget for mat på middagsbordet for tre generasjoner med arbeidsfolk i skiferindustrien, pumpet millioner av kroner inn i bygda - og nå er skifer etablert som en uvurderlig merkevare for Oppdal.

Tidene forandrer seg, det samme gjør smaken, trendene og foredlingsmetodene. Skiferpeisen på 70-tallet faller ikke i smak i 2023.

På innovasjonssiden har Minera Skifer vært helt framme i skoene, etter at Sivert Sæteren oppdaget at skrotsteinen etter skiferbearbeidingen, råkoppen, kunne brukes. Slik oppsto nye markeder og trender, og siden har Minera Skifer stått i spissen for innovasjon, hentet inn arkitekter og studenter for å se på nye metoder og bruksområder for skiferen. Slik har de funnet nye markeder. De har også vært med på samarbeid i næringa for å bruke overskuddsmasse til stein og pukk. Ordren med Nasjonalmuseet ga også Oppdal Sten ny kunnskap om nye bruksmåter.

Minera Skifer har prøvd ut seks-timersdagen og høstet gode erfaringer med å tilrettelegge arbeidsdagen i et ekstremt fysisk, utsatt yrke. Belastningsskadene mang en skiferarbeider har hatt opp gjennom ti-årene er også tatt hånd om. Bedriften hentet inn fysioterapeut, og sørget for å kutte langtidsfraværet som følge av muskel- og skjelettplager.

«Det skær gå» sa Olaf Skaslien - og slik ble det. Hans innbitte besluttsomhet ga oss en hjørnesteinsnæring. Det er nesten utenkelig å se for seg bygda uten skiferen.

Så spørs det om det blir 100 år til. Fjellet er ikke uttømmelig og bedriftene må tilpasse uttaket til stadig strengere krav til miljøpåvirkningen og hensynet til omgivelsene. Samtidig er skifer bærekraftig i ordets rette forstand, en nesten uslitelig stein som scorer stort i miljøregnskapet. Det er ingen dårlig assosiasjon for ei bygd.

Men innovasjonen må fortsette. Det nytter ikke å hvile på gammel stein.