I juni 2019 laget fylkesmannen i Trøndelag et forslag til prosjekt om ”Felles kunnskapsgrunnlag for Trollheimen Sijte” Rennebu, Oppdal og Meldal kommuner. Dette angivelig for å ”sikre et felles , og best mulig, kunnskapsgrunnlag for fremtidig arealforvaltning innenfor Trollheimen Sijte og sikre en fremtidig økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift i Trollheimen.” Etter det jeg kan se hviler Fylkesmannens prosjekt på et noe spesielt bestillingsverk fra reindriftsforvaltningen i Landbruks- og Matdepartementet til Norut Tromsø i 2010.

Senere har dette prosjektet tydeligvis i stadig sterkere grad utviklet seg som en kamp for å sikre reindrift på bekostning av andre rettigheter og interesser i det aktuelle området, derunder et krav om utvidelse av de beitearealer som ble fratatt grunneierne i forbindelse en statlig ekspropriasjon på 1980-tallet. I prosjektet er det også fremsatt krav om betydelig økning av antall rein i forhold til det som nå er fastsatt som øvre grense i vinterflokk i ekspropriasjonen. Selv om det ble avsagt dom i Høyesterett (1981) for at samene ikke hadde noen tradisjonelle beiterettigheter på andres eiendommer i Trollheimen, vedtok Stortinget en særlov i desember 1984 med ekspropriasjonshjemmel for staten til å tvangserverve ”beiterett for samisk reindrift”.

På tross av den totale mangelen på tradisjonelle rettigheter til reinbeiting i form av alders tids bruk, eller hevd, eller tilstrekkelige avtaler, tvangservervet altså staten beiterettigheter for en periode på 60 år, som så ble overlatt til en liten, og den gangen klart avgrenset gruppe samer. Grunnen til at beiteretten ikke ble gitt lengre varighet, skyldes grunnlovens forbud mot etablering av nye privilegier etter 1814.

Framgangsmåten som ble benyttet av den daværende regjering (Willoch) må anses som en heldigvis sjelden form for statsovergrep mot borgere i eget land, særlig etter som staten på forhånd hadde inngått avtale med grunneierne om at den ville håndtere denne beitesaken i samsvar med reindriftsloven og Høyesteretts avgjørelse når den forelå. Det gjorde regjeringen ikke!

Grunnlaget for disse beiterettighetene som samene på den nevnte bakgrunn fikk tilgang til, er regulert i de skjønnforutsetninger som ble fastsatt i lagmannsretten. Der er det bl.a. slått fast følgende i pkt. 6: ”Ekspropiasjonen medfører ikke innskrenkninger i grunneiers eller bruksberettigedes utnytting av utmarksområder til andre formål enn reindrift.”

Det forundrer meg stadig vekk at hverken fylkesmannen (statsforvalteren) eller Oppdal kommune i beitespørsmålene synes å ta bryet med å nevne og ta hensyn til de rettslig relevante begrensninger som gjelder for denne reindriften. Det virker som samenes (og til dels reindriftsforvaltningens) sære rettsoppfatning om at reindriften fortsatt bare kan fortsette å bykse fram på andres grunn (kalt ”framrykking” i historiske dokumenter) uten å ta hensyn til, og respektere, gjeldende rettsforhold. Og for en del politikere er det ydeligvis lett å være ”raus” på andres bekostning!

Stadig vekk ser vi nyhetsmeldinger om at lokale politikere og forvaltere synes å ”glemme” dette avgjørende rettslige grunnlaget som de skal ta hensyn til i sine vurderinger og avgjørelser. Kanskje de har en særdeles sterk sympati for en slik framgangsmåte? Dessverre ser det ut til at de som ble fratatt sine rettigheter ved dette statsovergrepet, nå også blir ytterligere utsatt for nye overgrep fra lokale politikere og forvaltere. Dette begrunnes stadig vekk med uvanlig sterke utsegner om en særbeskyttelse av reinbeitingen i de eksproprierte områdene. Som altså etter rettens avgjørelse ikke skal ”medføre(r) innskrenkinger i grunneiers eller bruksberettigedes utnytting ..til andre formål enn reindrift”. Å nekte ”andre formål”, slik enkelte partitopper har fått for vane, med avgjørende henvisning til reinbeiting, kan derfor vanskelig telle med blant de saklige begrunnelser. Når de samme maktmenneskene dessuten helt neglisjerer Kommuneplanens fastsatte arealanvendelse, er det ingen tvil om at rettssikkerheten får dårlige kår, slik det ”styres” i Oppdal kommune.

06.12.22

Sigmund Fostad