Svar på spørsmål fra Line Bretten Aukrust:

Vil vi ha villrein i Oppdal?

Ja, selvsagt vil vi det. Villreinen var her før oss. Vi har ikke kompetanse til å gi oss ut på faglige utredninger i sakens anledning, så det lar vi ligge.

Det er et uomtvistelig faktum at reinen er utsatt for et sterkt press, det samme presset som absolutt alle andre naturressurser. I så måte forsøker vi å fokusere på alle ressurser.

Lokalpolitikerne som her stilles til veggs har i realiteten ingen påvirkning på spørsmålet fra Line Bretten Aukrust.

Hva gjør vi så for å ta vare på disse ressursene? Her er vi helt klart for svak. Samfunnet er i hovedsak bygd opp rundt økonomi. Alt måles i kroner og øre. Det fører til et vanvittig forbruk. Alt dette forbruket er i realiteten naturressurser. På en side er forbruket et resultat av en stadig økende befolkning. Enkelt og greit flere munner å mette.

Behovet for mer mat har resultert i en rasjonalisering av landbruk og matproduksjon som krever bruk av sprøytemidler og rasjonelle driftsmåter, dette er industrilandbruket. Krav til og behov for øket produksjon. Fokus på økonomisk gevinst for noen få sterke konsern trumfer biologisk mangfold.

Industrilandbruket kan sammenlignes med fiskeoppdrettet som foregår i norske fjorder. Fiskeoppdrettet tilfører mange kommuner nettopp økonomi. I motsetning til Driva Aquaculture, som vil ha omfattende renseprosesser av sitt utslipp, pøser oppdrettsanleggene ved kysten ut avfallet sitt i sjøen, stort sett urenset.

Stor produksjon på et lite område gir stor forurensning og stort potensiale for spredning av smitte. Eksempelvis stammer lakselusa fra oppdrettsanlegg. Den bruker samfunnet voldsomme summer på å bli kvitt.

I vårt litt mer grisgrendte land presser vi naturressursene først og fremst med ferdsel og nedbygging. Aktiviteter som gir penger i kassa, men ikke mat på bordet. Villreinen er selvsagt også under press.

Det er samtidig hele økosystemet:

- Vi bygger offentlig infrastruktur i form av veger og kraftlinjer.

- Vi bygger fritidsinfrastruktur, dvs hytter med tilhørende veganlegg.

- Vi bygger aktiviteter og skaper opplevelsesattraksjoner for å skaffe mer økonomisk gevinst fra den samme naturen som både villreinen og alle vi andre er avhengig av for å leve.

Det har etter hvert blitt behov for vern av naturen. Vi har også i Oppdal store arealer som er vernet. I Trollheimen er verneformålet vegetasjon. På Dovrefjell er verneformålet nettopp villrein. Vernemyndighetene har forvaltningsplaner å forholde seg til, og all menneskelig aktivitet styres etter disse.

Vi tillater oss å stille et spørsmålstegn til disse forvaltningsplanene. For ordens skyld er planen for Dovrefjell nå under revisjon. Spørsmålet er om vi gjør dette riktig? For villreinen? Og for helheten?

I første halvdel av forrige århundre var også villreinen under press, og stammen var nær ved å kollapse. Den gangen var det en stor økning i antall dyr som skapte utfordringen. For å avbøte dette skulle stammen reduseres, ved jakt. I Oppdal ble det etter hvert, kanskje spesielt etter krigen bygd husvære for jegere i fjellet. Mest i Tjønnglupen og ved Snøfjellstjern. Hytter som ble et nødvendig redskap for å ta vare på villreinstammen.

Med disse hyttene kom en nødvendig transport, både av materialer for bygging og for vedlikehold. Og ikke minst for transport av jaktutbytte ned til bygda. Det ble spor i terrenget. Kjørespor som er underlagt strenge restriksjoner. Flere av dem har forvaltningsapparatet overbevist seg selv om at ikke eksisterer. På tross av at de har ligget der i 70 år uten at de har vært noen som helst trussel for noe annet enn forvaltningens ideologier.

Samtidig er verneområder blitt en turistmagnet. Forvaltningen bruker årlig store summer på å tilrettelegge for turisme, og dermed økt ferdsel. Det bygges merkevare rundt vernet. Dette er problematisk. Forvaltninga ønsker minst mulig ferdsel langt inne i områdene. Samtidig tilrettelegger man for ferdsel. Vi har bl a ei turisthytte midt inne i villreinens leveområde. For å skåne naturen transporteres folk dit med buss.

Ved behov for byggematerialer i større omfang er helikopter foretrukket. Vi har problemer med å forstå logikken, både med helikoptertransport og bussing av fotturister.

Lokalpolitikerne som her stilles til veggs har i realiteten ingen påvirkning på spørsmålet fra Line Bretten Aukrust. Dersom lokalpolitikerne hadde fått styre dette så hadde vi nok hatt en litt mere jordnær tilnærming. Eksempelvis er det udiskutabelt at et helikopter som flyr i et område i 4 – 5 timer skremmer alle dyr mer enn en traktor eller bil i ny og ne.

Svaret på det direkte spørsmålet er da at ja, vi gjør vårt aller beste for å ta vare på hele ressursgrunnlaget vårt. Inkludert villrein.

Ola Husa Risan

Odd Arne Hoel

Kommunestyrerepresentanter for SP i Oppdal