Villreinen er i krise og Line fortjener bedre svar

Jeg har med stor interesse fulgt med på debatten etter spørsmålene som Line Bretten Aukrust tok opp i sitt innlegg. Men jeg tror ikke at hun har grunn til å være fornøyd med svarene. Ingen vettug person vil svare nei til å ha en levedyktig villreinstamme. Line Bretten Aukrust spør etter ansvar, men hun etterlyser sannsynligvis mest de praktiske konsekvensene av politikernes ansvar.

Svarene

Senterpartiet svarer at de ikke har noe særlig påvirkning, men arbeider med å ta vare på ressursgrunnlaget inkl villrein. Venstre og SV nevner en del generelle årsaker til press på villrein og noen bøtemidler som er kjent fra før, men kommer også med noen rare meldinger som er på side av problematikken. Det er snakk om villreinen i nasjonalparkområdet. Det er et forbud mot å bygge hytter i nasjonalparkområdet (Med unntak av den ulykksalige gjenoppbygging av Snøheim).

Hyttebygging utenfor området er en helt annen sak og det er direkte feil å peke på hyttebygging i Oppdal som en årsak til dagens situasjon. Og det foreligger en restriktiv politikk, forbud for motorisert ferdsel osv . Alt dette ligger i dagens forvaltningsplan. Allikevel er vi i dagens krisesituasjon. Hoel/Dale peker på to store faktorer: stor ferdsel og peker da spesielt ut moskusturisme. Stor ferdsel er nok riktig, men ved moskusturisme så tar de direkte feil. Jeg skriver litt om dette senere i mitt innlegg. Ingen av innleggene går til kjernen ved problematikken.

Dagens situasjon

Vi har i mange år hatt en betydelig spredt ferdsel i nasjonalparkområdet og den har vært økende. Det er lite tvil om det. Og Miljøverndepartement og Miljødirektoratet har gjort vondt verre ved å la Snøheim komme i drift igjen og på toppen av det hele skape en trafikkstrøm lengre inn i området ved hjelp av busstrafikken. (DNT har jo gode lobbyister).

Og så har du den organiserte ferdsel med guidede moskusturer og noen få hesteturer. Men den utgjør bare en liten del. Allikevel har sistnevnte gruppe – fullstendig feilaktig - konsekvent blitt gjenstand for beskyldninger og også restriksjoner. Man har tatt tak i den organiserte ferdsel, fordi den norske forvaltninger og det politiske miljøet aldri har vært villig til å ta tak i den virkelig store årsaken til stor, spredt ferdsel og forstyrrelse av villrein på Dovrefjell:

Allemannsretten

Ingen tør å slakte Norges desidert aller helligste ku. Og det siste er et særnorsk fenomen: det finnes en rekke land hvor man både har allemannsretten, samtidig som de definerer soner hvor det er begrenset eller totalt forbud mot ferdsel. Men i festtaler så tør man allikevel påstå at Norge ligger fremst på området forvaltning av natur og friluftsliv. Og det er å ta litt vel hardt i, for å si det forsiktig. (Jeg er diplomat i dag -sjø)

Utlandet

I forbindelse med min tidligere jobb som prosjektleder for sertifisering av Dovrefjell som nasjonalparkområde har jeg (sammen med min daværende sjef og kollega Carl Bjurstedt) vært på en rekke studiereiser i nasjonalparkområder som del av et Interregsamarbeid og arbeidet mot Europarcs. Jeg skal gi noen eksempler her som kan relateres til Dovrefjell.

I Sierra Nevada Nasjonalpark var det veldig populært å gå til toppen av fjellet Mulhacen,(3842 m.o.h). Området har en svært sårbar flora og en stor, men utsatt stamme med Ibex fjellgeiter. For å sikre området mot problemer, innførte man følgende tiltak: Ingen får lov til å gå over 2.500 meter uten guide. Dermed fikk man ned individuell, spredt ferdsel med 85-90 prosent. I tillegg styrket man økonomien i nærmeste lille landsby gjennom etablering av kommersielle guidede turer. Men for naturen ligger det også et stort utbytte i det faktum at man også har kontroll på den organiserte ferdselen, som ikke gir stor spredning av trafikk.

I Sveits har man allemannsretten, men man har samtidig en betydelig grad av «soning» dvs utpeking av områder hvor man har svært begrenset eller totalforbud mot alle former for ferdsel.

Så det siste eksempel fra en nasjonalpark, som ble etablert så sent som i 2005, Hoge Kempen i Belgia. På mindre enn 100 km avstand har man en rekke store tyske, nederlandske og belgiske byer. Det var også mye trafikk før det ble nasjonalpark. Men for å begrense og å få kontroll på trafikken, så tok de bort 2/3 del av alle stier. Men der hvor det er stier, er det ekstrem god tilrettelegging og man skal holde seg til det direkte område rundt stiene.

I tillegg så tok de bort alle søppelstativer. Folk skulle ha med seg søppelet ut. Og alt dette ble i ekstrem grad kommunisert til (potensielle) besøkende. Og sammen med besøksnæringen arbeider man kommersielt.

Jeg fikk forrige uke gjennom et intervju (i et belgisk økonomisk magasin) med direktøren for nasjonalparken, vite litt av et nøkkeltall for området: For hver million euro de hadde investert i nasjonalparken, så har de fått 9 millioner euro tilbake til regionen. Allerede etter 6 år hadde regionen opplevd en overrislingseffekt på 160 millioner kroner pr år.

Eksemplene her viser at Halvor Hoels og Erik Dales resonnement om at økonomisk gevinst trumper sunn fornuft når villrein, moskus og nasjonalpark blir kommersielt, ikke henger på greip.

Hva med villrein på Dovrefjell – hvis man tør

Tenk dere et scenario, hvor man rett og slett stenger området for individuelt, spredt ferdsel og bare tillater organisert ferdsel med autoriserte guider for både fjellturer og moskusturer. Gjerne med streng kontroll og inndragning av lisens ved avvik. I tillegg stenger man både Snøheim og Reinheim inkl bussstrafikken.

Til gjengjeld bygger man en stor sal ved Villreinsenteret med alle tekniske AV-midler, som kan brukes til daglige foredrag av naturveiledere i toppklassen, eksempelvis Tord Bretten. Hans foredrag på ett av kursene for moskusguidene, er det beste formidlingsforedrag (om moskus og Dovrefjell ) som jeg noen gang har hørt. Snakk om formidling av forståelse for naturens verdier for kommende generasjoner.

Og ja: i en periode må nok også villreinjegerne ta ut mindre dyr enn de har vært vant til. Men det tror jeg de faktisk regner med.

Men dersom det finnes noen med baller i Miljøverndepartementet og Miljødirektoratet (hvilket jeg ikke tror det finnes), så er det mulig. Men først blir det et vanvittig baluba, særlig i regi av DNT, som ikke bare oppfører seg som monopolist. De tror også de har eneretten på den eneste, riktige meningen om Norges natur- og friluftsliv. Men her er det bare å ha mot for å stå linjen ut.

Lokalt ansvar

Det er klinkende klart at alle lokalpolitikerne i Oppdal – og rundt Dovrefjell - har et ansvar. Og de kan ta tak i dette. Senterpartiets ekstremt passive holdning om at man ikke har påvirkning, holder ikke. De lokale politikerne må kunne ta tak i dette. Det vil sikkert skape en masse støy og enda mere jobb. Men det er verdt å slåss for dette.

Verktøyene for å hjelpe villreinen ut av krisen finnes. Men det krever at man legger fra seg en del vanetenkning. Det er kanskje som det heter på nynorsk : It is time to change your mind - and keep the change.

Klaas van Ommeren