Dette burde vere slagordet for alle innan landbruk og norsk matproduksjon. Kvifor ikkje løfte fram kvarandre i staden for å konkurrere om kven som er størst og best? Det har aldri vore nokon tvil om at det konvensjonelle landbruket er den langt dominerande og viktigaste sektoren for norsk matproduksjon i Oppdal. Ingen har sagt eller skreve noko anna, heller ikkje dei som har støtta den samiske tamreindrifta. Tvert imot har desse skribentane (m.a. Haakon Nordseth og eg) alltid tala varmt for bondenæringa og vore bekymra for at gardbrukarane har vanskelege rammevilkår og er ei pressa næring. Det brenn eit blått ljos for seterdrift som så å seie er borte, og ljosa i mange fjøs er sløkte.

Harald Jære dokumenterer med tal at kjøttproduksjonen av tamreindrifta berre utgjer ein liten del av samla kjøttproduksjon i Oppdal. Eg trur ikkje det er trong for denne oppklaringa ettersom dette er kjend alt. Ingen er i tvil om at sau- og storfekjøt er langt større i volum enn det reinnæringa produserer. Dette er heller ikkje noko poeng i debatten om det er rom for alle. Her bør alle som driv matproduksjon støtte kvarandre, anten dei produserer mykje eller lite; det er rom for alle. Ikkje minst er det viktig med eit allsidig jordbruk med store og små produsentar, konvensjonell og økologisk drift, grønsakprodusentar og birøktarar. Det er ikkje alltid best å vere størst, men eit allsidig og mangfaldig jordbruk er det mest robuste og berekraftige i møte med framtida. Er ikkje nisjeprodukt noko å bry seg om fordi dei er små? Her vil eg påstå at desse bedriftene kan vise seg å bli kjelde til noko større og bidra til «det grøne skiftet» som det er tala så mykje om.

Når det gjeld den samiske tamreindrifta, står den i ei serstilling. Her er det ikkje berre tale om ei næring, men om ein kulturberar. Tamreindrift er ein av berebjelkane for den samiske kulturen og er viktig ikkje berre på grunn av produsert kjøttmengde. Om ein gjer vilkåra for reindrifta så trong at det ikkje lenger går an å drive, tar ein samtidig bort ein vesentleg del av kulturgrunnlaget og bryt den lange kunnskapskjeda for reindrift.

Harald Jære skriv i sin dokumentasjon at reindrifta er svert arealkrevjande, og at arealet er disponert gjennom ekspropriasjon frå ei mengd grunneigarar. Ja, det må vere slik at ei næring som baserer seg på beite i så marginale strok at ikkje noko bufe kan nytte det, må ha store areal. Reindrifta har same trong for areal som villreinen, den grå nomaden i fjellheimen. Det er sjeldan å møte desse dyra, anten det gjeld villrein eller tamrein. Det tyder på at dei er ikkje for mange og at dei må fare over vide trakter for ikkje å slite ned beitet. Slik har naturen ordna det. Vi som ferdes i fjellet får ei ekstra oppleving når vi ein sjeldan gong møter desse flotte skapningane. Og når det gjeld ekspropriasjon, hadde det ikkje vore naudsynt om grunneigarane hadde gjeve samefoket beite gjennom frivillige avtalar i område der dei har drive i generasjonar.

Eg tvilar ikkje på Harald Jære sin intensjon om å kome med faktaopplysningar. Når dette blir framstilt som ein konkurranse mellom jordbruk og samisk reindrift, vil lesarane automatisk tolke dette som at reindrifta ikkje er viktig, noko overskrifta og peiker på.

Vi som har støtta den samiske reindriftnæringa har aldri gjeve spark mot resten av landbruket, men tvert om heie dei fram. Eg ser fram til neste artikkel frå ein grunneigar som heier fram den samiske tamreindrifta.

Lønset 9. mars 2023

Ivar Horvli