Vi i MDG har ikke uttalt oss så mye i den for bygda tragiske konflikten rundt skiløypene i Gjevillvassdalen, hverken i kommunestyret eller i media. Men når Venstre nå ber Høyre og Senterpartiet uttale seg, velger vi å bli med. Vi har uten å uttale oss stemt i favør av løype på veien hver gang. Så er det slik hos oss som i alle partier, noen av våre velgere kunne også tenkt seg brøytet vei.

Argumentene er muligens litt forskjellig fra de andre. Vi er mest kritisk til at ferdselen innover i dalen skal gå langs flere akser. Ferdsel er for naturen en barriere på lik linje med et gjerde, og flere gjerder er sterkere enn ett. Brøytet vei vil også åpne for ytterligere ferdsel lenger inn området.

Det beste for naturen hadde naturligvis vært verken vei eller skiløype. Et så radikalt synspunkt vinner ikke frem, og en kommunestyrerepresentant fra et annet parti var snar å latterliggjøre meg for dette da jeg ved en anledning antydet synspunktet, mer retorisk enn alvorlig ment fra min side.

Et brukbart kompromiss må være som det står på trafikkskiltene som skal sørge for at syklister og bilister lever godt sammen, del veien.

Problemet er at skiløpere og bilister trives enda dårligere sammen enn syklister og bilister. Derfor må vi dele veien etter årstidene, skiløyper om vinteren, vei sommerstid.

Motivene i striden er forskjellige. Jeg tror på Geir S. Jacobsen når han skriver at han innser at utbygging av flere hyttefelt i dalen er urealistisk, men at han ser et næringspotensiale i utleie. Tør minne om at det i bygda er vellykkede eksempler på utleie med kun skiløype og leiekjøring med snøscooter vinterstid. Men tilhengerne av brøytet vei, særlig tilhengerne på politisk side, ønsker at alle hindringer for næringsutvikling skal unngås.

Tilsvarende mener mange av skiløypeentusiastene at øvrig næringsliv vil tape på et dårligere løypetilbud.

Er ikke det viktigste å forvalte næringslivet vi allerede har?

I bunn og grunn er dette en kamp om ressurser. Slik er det i Ukraina-krigen, i kampen om vindkraften på Fosen og i kampen om skiløyper i Gjevillvassdalen. Og på mange måter har skiløypestriden blitt et symbol for utfordringene stor og rask hytteutbygging har medført for lokalsamfunnet. Det er mye vi har for lite av, og både lokalbefolkningen og etablerte fritidsinnbyggere begynner å merke at grensen er nådd. Ikke minst er tap av rettigheter allemannsretten og beiteretten har gitt oss tidligere, ikke på noen måte kompensert for. Tomteselgere og utbyggere har tjent godt på rettigheter vi andre har mistet.

Høyre og Senterpartiet fremhever de stor kostnadene og setter dette opp mot behov innen helse og oppvekst. Utfordringene innen helse og oppvekst, er nasjonale. De aller fleste av landets kommuner sliter med tilsvarende, pengene fra en avsluttet planprosess vil i liten grad avhjelpe dette.

Skiløyper er ikke noen lovpålagt kommunal oppgave. Kommunen skal imidlertid ikke bare sørge for lovpålagte tjenester, da kunne vi lagt ned både det kommunale og fylkeskommunale forvaltningsnivået. Vi skal faktisk også være en samfunnsutvikler som setter retningen for det lokalsamfunnet vi ønsker. Det er ikke tilfeldig at sosialøkonomi og bedriftsøkonomi er to forskjellige fag. Stat, fylke og kommune skal ikke bare gjøre det som lønner seg økonomisk, de skal gjøre det som er riktig for alle, for alltid.

Undertegnede har aldri gått skiløypa på veien, bare syklet eller kjørt bil sommerstid. Allikevel anerkjenner vi kvaliteten skiløype på vei har, både som lavterskel og snøfattig alternativ.

Så om vi aldri har benyttet skiløypa, håper vi at vi får muligheten til å ta vår aller siste skitur i denne løypa.

Ta vare på fremtiden!

1 Kandidat Arne Rønning MDG

2. Kandidat Ola Vollan MD