Dagens vekstfilosofi lar seg ikke forene med Brundtlandskommisjonens bærekraftbegrep.

Budskapet fra sittende regjering er at de skal løse klimaproblemene og samtidig skape nye arbeidsplasser og økonomisk vekst. Dette kobles til en argumentasjon for økt energibehov for å løse klimaproblemene. Økonomisk vekst er grunnleggende for denne tenkemåte.

«Vekstfilosofien» er hverken bærekraftig i et langsiktig samfunnsøkonomisk perspektiv eller i forhold til god forvaltning av natur. Globalt er klimaproblemenes konsekvens blitt svært tydelige. Lokalt er det press på naturareal og naturmangfold over alt i verden.

Dette er en varslet krise. Forståelsen av vekstfilosofiens konsekvens er det blitt advart mot siden 70-tallet. Politikere har hverken globalt eller lokalt vist vilje til å lytte.

Løsningen er både vanskelig, men også enkel.

Vi må endre vår måte å tenke og leve på. Utfordringen er å finne strategier for å utvikle et «likevektsamfunn», et samfunn der mennesket lever i balanse med naturen. Dette er i et langsiktig perspektiv en selvfølge. Et likevektsamfunn vil være et moderne samfunn med høg livskvalitet.

Aftenposten 31.7.1993, «Vekst, vern og utvikling». Av statsminister Gro Harlem Brundtland ( noen utdrag):

– Det blir et blindspor hvis miljødebatten og miljøarbeidet framover skal handle om vekst eller vern, debatten må handle om vekstens innhold.

– Morgendagens økonomisk vekst kan ikke ta utgangspunkt i gårdagens vekstbegrep, i et produksjonsliv og forbrukermønster som forsetter i et gammelt spor.

– Det gamle vekstbegrepet baserte seg på et økende uttak og forbruk av ressurser og på bruk av mer energi. Slik kan det ikke fortsette.

– I en politisk, sosialt og kulturelt sammensatt verden er det bare politikk for vekst og vern som har mulighet til å få tilstrekkelig oppslutning.

Det sentrale i Brundtlands tekning er at «debatten må handle om vekstens innhold». Skal en forstå Brundtland rett ligger det en premiss i den nye vekstforståelsen at den ikke skal basere «seg på et økende uttak og forbruk av ressurser og bruk av mer energi.»

Hvordan skal en da forsvare, i Brundtlands forståelse, dagens næringer som energi- og oljenæringa, sjømatindustrien, klesindustrien, hytte- og fritidsnæringa m.fl.?

35 år etter Brundtlandkommisjonen baserer fortsatt disse næringene seg på økt uttak og forbruk av ressurser og økt energiforbruk.

Diskusjonen framover bør ha fokus på vekstens innhold for å skape og fordele livskvaliteter på en global og nasjonal rettferdig måte.

I følge Brundtland kan ikke «det gamle vekstbegrepet» være den forståelse et moderne samfunn baserer sin utvikling på. Med dagens politikk ender vi opp i et moralsk dilemma. For å sitere Brundtland:

«– Vi har ikke noe valg. En vekst som bare øker belastningen av miljøet, vil redusere mulighetene for fremtidige generasjoner. Fremtidens produksjon og forbruk må tilpasses det naturen kan tåle av ressursuttak og utslipp.»

”Vi vet at vi må ta vare på naturen; det er livsgrunnlaget for fremtidens generasjoner det nå dreier seg om”.

Næringsliv må ta et ansvar og være førende i en prosess for å forme en ny forståelse av vekstbegrepet. Dette krever nytenkning og strukturert innovativt arbeid.

En oppgave for Krux?