17. desember skal kommunestyret vedta neste års budsjett for Oppdal kommune. Når jeg skummer igjennom, og jeg presiserer skummer, kommunedirektørens tilrådning, finner jeg ord som klubbhus, sykkelarena og prosjekteringskostnader.

Kommunedirektøren har utarbeidet sin tilrådning med bakgrunn i kommunestyrets vedtak. Det står videre at enhetsledere gir uttrykk for en stadig mer krevende hverdag. Det ønsker kommunedirektøren å følge opp i neste handlingsplanarbeid. Det er bra. Men det er for seint å kjøpe brannslukningsapparat når det har begynt å brenne.

Omsorgssektoren i Oppdal har ikke kapasitet til å ta imot utskrivningsklare pasienter fra sykehus. Det er uheldig, men de pasientene har en seng, og får forhåpentligvis den hjelpa de behøver. Situasjonen for de som bor hjemme og behøver avlastning, er av en helt annen karakter.

Jeg har vokst opp med to gode fedre. Min biologiske far var så heldig at han døde av hjertestans, med fjøsstøvlene på, 67 år gammel. Min stefar, på 85 år, var dessverre ikke så heldig. For om lag seks år siden, ble han syk og ble stadig mer pleietrengende. Han er dement, behøver hjelp og tilsyn nesten døgnet rundt. Mamma og han har en avtale med sykehjemmet om avlastning to uker etter fire uker hjemme.

I starten av sykdommen tok mamma ham med ut og gikk, og aktiviserte ham så godt hun kunne. For hver gang han hadde vært to uker på avlastning var han dårligere til beins, og dårligere til sinns. De ansatte på sykehjemmet hadde ikke kapasitet til å oppmuntre ham til å trene.

Avlastningene har også blitt utsatt og utgått pga kapasitetsproblemer. Han har blitt plassert på rom hos en fast beboer. Veldig uheldig for den beboeren som får plassert en ukjent i hjemmet sitt. Min stefar, 85 år, dement, er også blitt plassert på gangen, bak et skjermbrett hvor beboere, besøkende og andre, går forbi.

I sommer skadet mamma foten sin og måtte på St. Olav, ei uke før avtalt avlastning. Det var ikke mulig å få plass for min stefar på sykehjemmet.

Min stefars historie er dessverre ikke enestående. Andre pårørende forteller om sine som bor fast på Boas/sykehjem, hvor beboere behøver hjelp til å komme seg på toalettet, men får beskjed om å gjøre fra seg i bleien, da ingen har tid til å hjelpe dem.

Da vi jobbet som hardest med å berge Lønset skole, var det noen som mente vi var egoistiske, fordi det var mer behov for å få bygget en bolig for demente, enn å beholde en skole.

Hvis vi var egoistiske den gangen, vil jeg påstå at de som bruker ressurser, arbeidstid og penger, på å få skiløype på Gjevilvassveien, er langt mer egoistiske, fordi det ikke er snakk om skiløype eller ikke.

Jeg er overbevist at det vil bli brukt tid og ressurser på den saken i 2022 også. Og det på ei «uerstattelig» løype, som er så viktig for «alle», og hvor min stefar ble slått etter, fordi han ikke kom seg fort nok ut av løypa, den gang han greide å gå på ski.

Så kjære kommunestyrerepresentanter. Det er ikke sikkert vi alle er så heldige at vi dør med fjøsstøvlene på.

Aud Marie Bøe