– Kjære Oppdal kirke, dere lot sjansen gå fra dere

Heidi Aarsheim Bøe synes ikke gudstjenesten minnet om feiring, og mener Oppdal kirke lot en unik mulighet til å fenge ungdommen gå ifra seg.

Oppdal kirke  Foto: Kjell Arne Jørgensen

Meninger

"I Den norske kirke feires det gudstjenester hver søndag over hele landet," står det å lese på nettsiden til den norske kirke. (https://kirken.no)

Da må jeg få lov til å tilføye, men ikke i Oppdal. Her er det gudstjeneste, men lite som minner om feiring, etter mitt syn. Ja, ihvertfall ikke i går, søndag 1. august 2021, da vi var invitert til dåpsfest sammen med familie og venner. Mye lignet på en feiring, det skal være sagt: Ut av bilene på parkeringsplassen strømmet det glade barn i finstasen sin, voksne menn i mørke dresser, kvinner i bunader og vakre kjoler, ungdommer nyklipt og stasa opp. Selv babyene som deltok hadde fått på seg bunad eller nystrikka kjole.

Flagget var heist og vi ble møtt blidt velkommen av en kirkevert, som pga koronareglene noterte ned navn og nummer på alle fremmøtte.

Alt vel.

Oppdal kirke er, etter mitt skjønn, en praktkirke! Å få stige inn i denne gamle tømmerbygningen fyller meg med høytidelighet og ærbødighet over levd liv og innsats. Hva tenkte vel han som malte altertavla? Eller den som skar ut de fantastiske lysekronene? Hvem har sittet time etter time og brodert alterduken? Og hvordan klarte de å få tømmerstokk på tømmerstokk i en tid uten heisekran og andre store maskiner? Og vet dere, at det er min svigerfar som har smidd «kalven» i kirkeklokka? Ja, ja nok om det, Oppdal kirke sin arkitektur og alder gjør at noen og enhver kan føle på glede og ærbødighet over livets gang, enten det er enden på noe eller begynnelse. Men tilbake til gårsdagens feiring. Orgelet begynner å spille, live musikk!! Wao! Vi reiser oss og inn kommer de vi har mest kjær og den lille vi er samlet for å feire!

Jeg er godt kjent med kirkens liturgi, men for de som ikke var det hadde vi alle fått ark med tekst som en kunne følge, lurt! Liturgien gir trygghet, forutsigbarhet, glede, gjenkjennelse og ramme rundt gudstjenesten. Herlig!

Så tilbake til feiringen, for til nå har jo alt gått som forventet. Barnet blir døpt og så starter nedturen for min del, noe så kjedelig og dystert!: det er nå maurene begynner å krible i kroppen og jeg, ei dame på snart 50, får mer lyst til å hviske med sidemannen, ta opp mobilen og skrolle enn å følge med i gudstjenesten.

Jeg har lyst til å reise meg opp og hyle: "Det er 2021, koronaåret, i kirken er det endelig fylt opp mer enn én rad! Det er en overvekt av unge mennesker, små barn og ungdommer (les: potensielle konfirmanter). Samtlige er i godt humør, mange har reist langt, alle gleder seg, og DETTE kaller den norske kirke FEIRING!?"

Trege, ukjente, lange salmer! (Rett skal være rett, én salme kjente jeg igjen...) Og en preken der det var vanskelig å følge den røde tråden, selv for et voksent menneske. Hallo, et barn skal døpes, det er en fest! De unge foreldrene ønsker at han skal bli en del av den norske kirken, oppdras i den kristne tro! Hvor ble det av "La de små barn komme til meg?" Hva med Jesus som ikke fordømte? Hva med gleden? Hva med "men størst av alt er kjærligheten"? Hva med latter og høylytt sang? Gud skapte vel alt dette også?

Kjære Oppdal kirke, dere skal ikke konkurrere med internett, dataspill og andre medier. Men her hadde dere en unik sjanse til å fange interessen til store og små, korte inn avstanden mellom gudsrommet og «mannen i gata». Men min opplevelse er at dere lot denne sjansen gå fra dere. Dere skal selvfølgelig holde på liturgien og gi oss denne høytidsstemte følelsen, gleden ved å kjenne igjen og å høre "Guds ord". Men hvis det ikke er rom for mer glede og kjærlighet i Guds hus, da tror jeg dere bør kutte ut ordet FEIRING! Og dere kan nok se langt etter økning i antall kirkegjengere. Treenigheten er for stor til å blir holdt nede av dystre salmer og uforståelige tolkninger av Bibelen, på en søndag som skulle preges av feiring fra begynnelse til slutt!

Hilsen Heidi Aarsheim Bøe