Ufattelige dager fulgte. Jeg ble en biskop uten ord.

OPP-spaltist Tor Singsaas minnes 22. juli og de uvirkelige dagene etter i ukens Sideblikk.

22. juli 2012 taler daværende biskop Tor Singsaas i Nidarosdomen på ett-årsdagen for terrorangrepet. Foto: Ned Alley / NTB  Foto: Ned Alley

Meninger

Datoen 22. juli har brent seg inn i minnet vårt. I dag er det 10 år siden den fryktelige dagen da det verste terrorangrepet etter 2. verdenskrig rammet Norge. Vi ble angrepet innenfra. En etnisk norsk mann, Anders Behring Breivik, lot en massiv bombe sprenge midt i Regjeringskvartalet i Oslo, - i hjertet til en av de tre statsmakter; Norges utøvende statsmakt.

Åtte mennesker ble drept og mange alvorlig kvestet. Deretter gikk han til angrep på AUF sin sommerleir på Utøya, - hvor han med kaldt blod skjøt og drepte 69 unge mennesker. Han jaktet barn og tenåringer. Mange, mange ble i tillegg skadet og merket for resten av livet. De lever med ettervirkninger som ikke kan leges. Foreldre, søsken, - familie og venner, - naboer mistet det kjæreste de eier. De lever i konstant sorg og savn. En grusom og bestialsk terror.

77 mennesker i alt ble drept, - av dem åtte unge trøndere. Trøndelag ble hardt rammet. Jeg har de siste dagene hørt på en Podkast i P2 som gir oss innblikk i marerittet på Utøya gjennom beretninger fra overlevende, - nesten minutt for minutt. - Om de grusomme opplevelsene av å være forfulgt av terroristen som skjøt en for en, - og grupper av unge mennesker han traff på. Det var så fryktelig å høre på, - og leve seg inn i, - at jeg måtte holde meg selv fast i å ikke slå av radioen. Jeg sa til meg selv; Dette må du tåle å høre,- selv om det er fryktelig og vanvittig grusomt. Det er det minste du kan bære på vegne av alle de som ble rammet og mistet alt i livet i massakren.

For ofrene for den grusomme og bestialske terroren i Regjeringskvartalet og på Utøya, er stedfortredere for oss alle! Dette var et angrep på vårt demokrati. Han gjorde det ved å likvidere og kveste mennesker som på ulikt vis var levende engasjert i arbeidet for vårt folkestyre. Han ville påføre en uopprettelig skade på regjeringspartiet Ap og dets ungdomsorganisasjon AUF. Han gikk til angrep på vår Arbeiderparti-regjering og dets Ungdomsfylking (AUF), fordi de forsvarte og manifesterte mangfold i religion, politiske meninger, kjønn, seksuell orientering og etnisitet.

10 år er gått, - og vi er enda ikke kommet til bunns i hvorfor dette skjedde. Terroristens høyreekstreme tankegods har vi ikke maktet å ta et grunnleggende oppgjør med. Flere etterlyser langt klarere holdninger og uttalelser fra det politiske lederskap som selv ikke ble direkte rammet 22. juli. I ettertid har de som særlig ble rammet savnet støtte, forståelse og forsvar fra de som har hatt styringsansvar i landet i denne tiden. Det høyreekstreme tankegodset til terroristen fremmes fortsatt på de sosiale medier, - ofte uimotsagt. Konspirasjonsteorier om 22. juli har fått rom, - helt opp til i dag, - også uimotsagt.

Flere etterlyser en mer dyptgående debatt om hva som gjorde det mulig for en etnisk norsk mann å gjennomføre en så vanvittig terroraksjon med slike ufattelige tragiske følger. Hvordan skal vi motvirke at noe lignende kan skje igjen? Mange av oss har sterke minner fra den dramatiske fredagen og dagene deretter for 10 år siden.

Jeg husker særlig lørdag morgen, da omfanget av tragedien gikk opp for meg i all sin grusomhet. Meldingene kvelden før og ut over natta hadde vært uklare om hvor mange drepte det var. Jeg bodde da i Bispegården nede ved Nidelva med utsikt mot Kristiansten festning. Lørdag morgen så jeg at det store splittflagget allerede vaiet på halv stang på festningen. Da først skjønte jeg hvor rammet vi var!

Jeg begynte å gråte, - det bølget av fortvilelse, raseri og sinne, - og unevnelige følelser inni meg. Flagget ble symbolet på at det forferdelige og utenkelige faktisk hadde skjedd. Ufattelige dager fulgte. Jeg ble en biskop uten ord. Hva hadde jeg å si om Gud etter dette? De første dagene hadde jeg bare kroppen min, - som talte uten ord, - med øyne som møtte andres øyne, - hender som tok omkring de jeg møtte, - tårer som rant nedover kinnene mine. Vi tok omkring hverandre, - vi møttes i stillhet, - uten ord. Vi var mange uten ord de dagene. Men du verden, - som vi talte til hverandre med kroppene våre, - og det var troverdig tale vi festet lit til.

Gud kom stille til meg, - etter hvert. Jeg var mye i Domkirken de dagene, - møtte mennesker, - ordnet med lystenningsstedene hvor utallige lys ble tent. «Ser du Guds tegn, Tor? Kristustegnet, - den korsfestede Jesus Kristus. Sølvkrusifikset midt i katedralen, - Det store fargerike krusifikset høyt under kirkehvelvingene over inngangen til høyalteret. Den lidende Gud.».

En Gud som gråter når mennesker rammes og lider, - som viser sin kjærlighet gjennom mennesker,- som gjennom de sterke «rosetogene» i byen. Det ene i øsende regnvær. En av talerne på torget sa; «Nå gråter himmelen store tårer. Gud gråter!» Vi må aldri glemme 22. juli. Vi må stadig påminnes og være våkne mot det høyreekstreme tankegodset som forgifter samfunnet vårt.

22. juli-minnesmerket i Trondheim ligger i Tordenskjoldparken bak Vår Frue kirke. Det er talende, og bærer navnet; Terra Incognita, - ukjent jord, - ukjent land, - slik sorgens og smertens landskap ofte er for oss mennesker.

Sju store hvite steinflater som øyer i et landskap,- med en vannkilde i midten med 77 lys. Ett for hver av de som ble drept 22. juli. Steinflatene har inngravert tekster til ettertanke, - om livets mangfold, - om å være våkne mot all urett, - om å vise kjærlighet i handling; - blant annet siste vers i Nordahl Griegs; «Til ungdommen»;

Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menneskenes jord.

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen

som om vi bar et barn

varsomt på armen.