I skyggen av oppdalssola

«Vi fortsetter å markedsføre oss som om vi ikke enser hva vi faktisk har, hva vi har mistet, og hva vi er i ferd med å miste.», skriver Julie Killingberg i dette innlegget om markedsføringen av Oppdal og en fortsatt satsing på massiv hytteutbygging.
Meninger

Turistindustrien, med alt den fører med seg, er oppdalssamfunnets hovednæring. Her tas det stadig ut mer areal for å øke avkastingen. Ja, ikke avlingen, vi snakker tross alt om klingende mynt. Spørsmålet er om vi har blitt så grådige at vi er i ferd med å slakte gullhøna.

En behøver ikke å ha lest Bibelen for å forstå at det kan straffe seg å bygge et tårn mot himmelriket, men i iveren etter å klatre høyere glemmer vi kanskje at det ikke er rom for evig vekst. Reiselivssatsingen i Oppdal må ikke bli et babelsk tårn som ender i fullt kaos. Huset begynner å bli så stort at jeg tror det er på tide å tenke på taket.

Kanskje oppleves jeg nå som den fryktelig irriterende dama som kommer brasende inn på festen og drar ut kontakten på anlegget. Det er nok det jeg prøver å gjøre, og det er fordi jeg er redd vi er på kollisjonskurs, både med naturens premisser og våre egentlige ønsker som innbyggere. Oppdal og Rennebu bygger til sammen 160 nye hytter i året. Det betyr kanskje i overkant av 500 nye fritidsbeboere hvert år. Med 4000 hytter fra før, og rundt 20 000 besøkende i normale høytider er belastningen allerede stor. Spørsmålet er hvor mye Oppdal tåler.

I et konsertlokale er det slik at når huset er fullt, så er det fullt. Seriøse aktører vil da stenge billettsalget. Dørene til naturen derimot, de står vidåpne. Vi kan velge å reklamere for bygda vår, men det er vanskelig å begrense belastningen på sårbare områder dersom vi opplever at det kommer mer folk til bygda enn naturen tåler.

Markedsføringen av turistdestinasjoner er blitt et middel det er vanskelig å styre. I alle fall i mer enn én retning. Med sosiale medier kan vi ende opp med å få mer hjelp enn vi egentlig ønsker. Jeg mener derfor vi bør være føre var, og sørge for å slippe ut noe av lufta i ballongen. Jeg tenker det er fornuftig å gjøre det før den sprekker.

Lokalpolitikere snakker om at vi er blitt hyttenarkomane. Det er sant at flere oppdalsbedrifter har gjort seg avhengige av veksten i hyttemarkedet, men det er ikke det som er det verste. Det verste er at vi nærmer oss en overdose av hytter. Ikke en sånn overdose bygda kommer til å dø av, men en sånn dose som likevel vil sette uslettelige spor. Som hos de tyngste rusmisbrukerne vil også oppdalskroppen kunne lide av varige mén dersom vi ikke stopper hyttebyggingen i tide.

Store naturinngrep forsvinner ikke, det er vanskelig å angre. Dessuten utføres bare 40 prosent av hyttebyggingen av oppdalsfirma. Det vil si at vi kommer dårligere ut på lokal verdiskaping enn om vi hadde bremset utbyggingen. Som Ingrid Husdal Dørum så fint sier det: Dette har lite å si for om naturen blir rasert eller ei, men det er ekstra dumt å selge sjela si uten engang å sitte igjen med pengene.

Marte Skarsheim skriver vakkert om oppveksten med Gjevilvassdalen som sin Bakkebygrenda. At vi nå har endt opp som Bråkmakergata er bare trist. Det har skjedd voldsomme endringer i Oppdal også fra barndomsårene mine til nå. Besøkstallet har økt betydelig på tross av at deler av fritidstilbudet har blitt dårligere. Med stadig flere hytter har det blitt trangere om plassen i skiløypene, og til overmål har det også blitt færre skiløyper.

Når jeg tenker på alle de stedene jeg gikk på ski i barndommen og ungdommen, så kan jeg telle opp mer enn fem steder det har vært skiløyper som av ulike grunner ikke eksisterer lenger. Dette er utenom skiløypa på Gjevilvassveien. Nå snakker jeg hovedsakelig om skiløyper som ble kjørt opp under gode snøforhold, på de tidspunktene Oppdal hadde mest turister. Ingen av disse løypene kunne konkurrere med skiløypa på Gjevilvassveien hverken når det kom til lengde på sesongen, barnevennlighet, eller kvalitet for øvrig, men de bidro i alle fall til å lette litt på trengselen.

Det har vært kjørt opp en nedre trasé til Gjevilvasshytta, og en øvre trasé fra like før Gjevilvasshytta til Porten og Solsida. Det har vært ei løype opp hele Lundalen til Porten, og ei løype som kom ned fra Porten like før Toftakersætra. I sistnevnte område er det for øvrig bygd ut såpass mye at jeg undres ved om det fremdeles er plass til skiløype. Det samme gjelder et sammenhengende løypenett mellom skiheisene som bandt sammen Gjevilvassdalen med løypene som går mot Fjellskolen.

Fra barndomsminnene kan jeg også huske et år med løype fra skiheisene til Blåøret og ned til løypa mellom Stølen og Fjellskolen. Tenker jeg langt nok tilbake så kan jeg til og med erindre noen minner fra en tur med bestefaren min som gikk fra Vangslia til Remma. Den gangen var det stikka løype der. Kanskje var det også flere slike løyper i høyfjellet.

Poenget er at tilretteleggingen synes å ha blitt dårligere på tross av at det har blitt flere turister her, ikke bare i høytidene og i fellesferien, men hele året. Selv om de løypene som nå er initiert av brøyterne ikke erstatter den skiløypa mange ønsker seg til Gjevilvasshytta, så er det i alle fall en liten kompensasjon.

Nedre trasé er ikke det hyggeligste stedet å ha med seg unger, men det er et sted det går an å komme seg ut på ski. Jeg tror vi må løfte blikket litt nå, og spørre oss: Hva kan vi gjøre for å avlaste løypenettet, og hvor mange tenker vi at Oppdal kan huse? Videre bør vi bestemme oss for om vi vil fortsette å ha det slik at utbyggingen skal legge premissene for hvor skiløypene skal gå.

Klaas Van Ommeren etterlyser en ny masterplan. Han ytrer ønske om å intensivere hyttebyggingen. Jeg er enig i at Oppdal trenger en ny masterplan, men nå tenker jeg at fokuset må bli på å skape en besøksstrategi som ivaretar både naturen og trivselen. Hvis Oppdal tar sikte på å levere et tidsriktig produkt, så bør bærekraftmålene inn i Masterplanen. Det er ikke tida for å tenke på hvordan vi skal få flere folk til å komme til Oppdal. Nå må fokuset bli på hvordan vi i størst mulig grad skal kunne ta imot de gjestene som kommer.

Kanskje burde vi tenke på å fase ut den kommunale støtten til den generelle markedsføringen til fordel for større satsing på tilrettelegging? Politikerne har allerede stilt krav til parkering, toalett og avfallshåndtering i tilknytning til Oppdalstrappa. Dette mener jeg er en fornuftig tilnærming en bør etterstrebe flere steder. Nå må vi kanalisere ferdselen riktig, og opplyse tilstrekkelig om hvor det finnes fasiliteter som parkeringsplasser, doer og søppelkonteinere. Kanskje kan en utnytte skytteranlegget som utgangspunkt for Oppdalstrappa? Dersom turen starter her, så finnes det allerede slik infrastruktur.

Nå må vi bestemme oss for hva vi vil med Oppdal på sikt. Vi må ikke miste de kvalitetene som gjør bygda attraktiv, både som reiselivsdestinasjon og som bosted. Det handler om natur, og om fravær av trengsel. Folk kommer ikke til Oppdal for å se hytteveggen. De kommer for naturkvalitetene, for å koble av, og å oppleve noe annet. Å gå i kø i skiløypene kan man like gjerne gjøre i bymarka.

Forringelse av løypetilbudet i takt med økende trengsel gjør Oppdal mindre attraktivt, både for turister og fastboende. Dette er det tydeligvis ikke alle som forstår. At Eiendomsmegler 1 fremdeles bruker bilde av skiløypa på Gjevilvassveien i reklamesammenheng viser i beste fall at de har sovet i timen. Selv tolker jeg dette som villedende reklame. Vi fortsetter å markedsføre oss som om vi ikke enser hva vi faktisk har, hva vi har mistet, og hva vi er i ferd med å miste.

Ved å bygge Oppdalstrappa med en målsetning på 80 000 gjester bare innen 2028, legges det også her opp til å øke mengden turister. Mange vil ha mer besøk, flere gjester, og større fest. Spørsmålet er om det egentlig blir så mye hyggeligere for festdeltagerne. Jeg skal ikke komme her og si at alt var bedre før, men det finnes mange naturområder som en gjerne skulle ønske var mindre utbygd. Videre har det blitt såpass trangt om plassen på enkelte fasiliteter at jeg tror vi må begynne å tenke på hvor mange det er plass til, uten at vi havner på grensen til det utrivelige.

Vi kan ikke fortsette som om vi levde på 80- eller 90- tallet. Tiden for aggressiv markedsføring er forbi. Den har utspilt sin rolle. Vi kan ikke la naturen forringes i skyggen av oppdalssola. Naturkvalitetene er lufta som holder liv i bygdekroppen. Det er naturen som har fått Oppdal til å pulsere. Jeg er redd vi er i ferd med å miste oksygentilførselen.

Julie Killingberg, med hjertet i Oppdal