– Assistent-ordningen er underfinansiert av staten

Statens underfinansiering av BPA-ordningen fører til at de fattigste kommunene ser seg nødt til å «prioritere» bort den fulle rettigheten, påpeker ordfører Geir Arild Espnes (Sp).

Ordfører i Oppdal, Geir Arild Espnes, Espnes.  Foto: Katrine Silseth Naas

Mennesker med funksjonsnedsettelser er en formidabel ressurs hvis selve funksjonsnedsettelsen blir kompensert for slik, at det blir mulig å delta i samfunnet.

Geir Arild Espnes
Meninger

Om brukerstyrt personlig assistanse og økende forskjeller i befolkningen

Hjemme her hos oss har vi ei lita stripe av jord på den andre siden av bekken. Den kaller vi for Lille Amerika. Den siste uka har dette navnet fått en ny betydning for meg. Hør her: Denne uka er det to diskusjoner jeg har bitt meg merke i. Den ene har gått heime i Oppdal, og har vært lokal, men med et absolutt nasjonalt tilsnitt, om brukerstyrt personlig assistanse (BPA), og den andre er fra nrk.no om økende økonomiske forskjeller i Norge. To saker som ikke umiddelbart henger sammen. Men som allikevel gjør det.



La oss ta den første først. I 2000 bestemte Stortinget at en utprøving som hadde vært gjennomført siden 1994 om bruk av BPA skulle bli permanent, en fast ordning. Denne ordningen ble samtidig tatt inn i Sosialtjenesteloven, og det ble gitt kommuner beskjed om dette i rundskriv. Rundt i kommunene klarte en ikke helt å få draget på hvordan dette skulle gjennomføres, og derfor ble det sendt ut to nye rundskriv med presiseringer, et i 2005 og et i 2015. Det første rundskrivet var en utvidelse av målgruppen, og det andre en rettighetsfesting. I det siste slås det fast at denne rettighetsfestingen kom fordi BPA ordningen er for å sikre at mennesker med store behov for praktisk bistand får en mulighet til å ta fullt ansvar for seg selv.

Det skal imidlertid ikke stikkes under en stol at BPA ordningen er forstått og praktisert forskjellig rundt i kommunene. Ordningen er ikke et helsebistandsopplegg, men en likestillingsordning. I mange kommuner er allikevel BPA prioritert opp mot helseordninger. Dette legger for så vidt retningslinjen opp til da den fastslår at «De ulike problemstillingene som kan dukke opp må avgjøres konkret på bakgrunn av de regler og hensyn som gjør seg gjeldende». Dermed blir BPA ofte ikke en rettighet for likestilling, men en tjeneste som oftest prioriteres opp mot helsetjenestebehov. Så er det etter hvert blitt klart at grunnene til problemene med å oppfylle rettigheten rundt i kommunene i hovedsak skyldes en underfinansiering av ordningen fra staten til kommunene. BPA- ordningen er derfor som oftest blitt en fullverdig ordning kun i de rikeste kommunene.


Eirik søkte om personlig assistent – fikk først blankt avslag:

– Føler meg totalt overkjørt


Så til nrk.no sin sak om økende forskjeller i Norge. I Norge har vi hatt som en grunnleggende demokratisk tanke at du skal yte etter evne, og få etter behov. Dette sier forskningen er blitt en nokså hul sannhet etter hvert. Nå sist er det forskning fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) ved forsker Rolf Aaberge som har sett på økonomiforskjellsutviklingen i Norge. Han slår fast at forskjellene i Norge nå er på linje med de i USA. Han sier at «en av fem kroner går til den ene prosenten i Norge. Det er dobbelt så mye som vi tidligere har trodd.» - og han sier videre at det skaper en usikkerhet for framtidige generasjoner når en liten gruppe på 35000 mennesker har så stor makt over nasjonens økonomi. Med andre ord, jo mer skattelette vi gir de rikeste, jo mindre mulighet har vi til å ha offentlig kontroll på den nasjonale økonomien. Han hevder også at denne utviklingen kan skape en demokratisk utfordring på sikt.



Så, hvordan og hvorfor henger disse to diskusjonene sammen? Jo; desto mer skattelette vi gir dem som har mulighet til å bidra med store inntekter til staten fordi de har enorme inntekter og formuer, desto mindre blir det å fordele til fellesgodene. Dette er inntekter de har klart å skape både gjennom sin egen dyktighet, men ofte også gjennom fellesskapets romslighet i regler og forordninger. Det er derfor de to gamle læresetningene i norsk likhetstenkning: «yt etter evne, få etter behov» og at «rettighetene dine skal være de samme uansett hvor i landet du bor» nå synes å stå under stort press.

Hvis vi bruker BPA som eksempel, så er det mye som tyder på at underfinansieringen av rettighetene fra statens side, fører til at de fattigste kommunene ser seg nødt til å «prioritere» bort den fulle rettigheten. Mennesker med nedsatt funksjonsevne, har ingen likestilling så lenge vi ikke kompenserer for deres funksjonsnedsettelse. Og blir det ikke kompensert for; så er det mødre, fedre, koner, ektemenn eller barn som må ta over. Dermed er disse ikke ute i arbeidslivet og betaler ikke skatt. Hvis det er en forelder med behov for BPA det gjelder, så er kanskje han eller hun uten hjelp fra BPA heller ikke i stand til å følge opp sine barn eller ungdommer, og gi med dem den ballasten de behøver. Slik det er ikke sikkert at noen kroner spart i en kommune er en god total-samfunnsøkonomisk besparelse.

Mennesker med funksjonsnedsettelser er en formidabel ressurs hvis selve funksjonsnedsettelsen blir kompensert for slik, at det blir mulig å delta i samfunnet. Det er dette vi blir minnet om i FNs menneskerettigheter for funksjonshemmede som skal opp i Stortinget 9. mars.

I årene som kommer må vi være i stand til å sikre at forskjellene i folket og kommunene mellom ikke økes. En stemme til Senterpartiet ved høstens valg, er en stemme for likhet kommuner mellom og i befolkningen. Vi vil ikke tillate at Norge skal bli Lille Amerika.

Geir Arild Espnes

ordfører