Ei trua næring i Oppdal

Seterdalene er Oppdals store fortrinn, og har til alle tider vært et spiskammer for de enkelte gårdsbruk.
Meninger

Skrevet av Per Odd Volden

Landbruket i Oppdal har stått, og står fortsatt sterkt, sjøl om antall utøvere med intensiv drift har minsket de senere år, mest som en følge av villet utvikling fra myndighetenes side. Men våre unge og satsingsvillige bønder har vist en imponerende evne til omstilling, og satser på en trygg levevei innen næringen med tidsmessige anlegg.

Bondens ressurser har alltid hatt et solid rettsvern, først og fremst gjennom jord- og konsesjonslovgivningen. Grunnen til dette er opplagt: ressursene er en avgjørende del av gardens muligheter til å bestå. «Jorda skal eies av den arbeidende bonde» slo alle rede Arbeiderpartiets første statsminister Christoffer Hornsrud fast i programerklæringen for sin regjering i 1928. Dette var en viktig stadfesting i ei tid hvor dette var satt i drift av ulike politiske retninger.

Seterdalene er Oppdals store fortrinn, og har til alle tider vært et spiskammer for de enkelte gårdsbruk. Bruken har variert gjennom ulike tiders rammevilkår, men hittil har eierne stort sett hatt interesse for å vedlikeholde anleggene sine. Det er dette vi ser, og som vi forstår ligger i uttrykket kulturlandskap, et landskap preget av menneskelig aktivitet. Kulturlandskapet vil følgelig være i stadig endring. Ved utvikling av det enkelte bruk har arealene i tilknytning til setre vært viktige for mulighetene til å utvide ressursgrunnlaget, gjerne synliggjort gjennom faglig solide driftsplaner. Jeg må innrømme at synet av ny jord rører meg djupt i hjertet, men vedgår villig og gjerne at jeg er kraftig inhabil i dette spørsmålet. Gjennom stordelen av mitt yrkesliv har jeg hatt nært samarbeid med og kontakt med næringen.

Setrene, også de som ligger høgt til fjells, har vært viktige for høsting av vinterfor helt fra setrene ble anlagt. Arealene nær gårdstunet ble i utgangspunktet og historisk forbeholdt dyrking av korn, mens det øvrige foret ble sanket i utslåtter og på setrene, og kjørt hjem på vinterføre.

Adkomsten til setrene var avgjørende for denne driftsformen, og er like viktig i dag. Bøndene gikk sammen om å bygge veier i samsvar med tidas muligheter og behov. Den er deres eiendom som de har sjølsagt rett til og interesse av å bevare gjennom hele året. Hva som er framtidas behov er vanskelig å spå, men den pågående pandemien er en vekker for hvor viktig egen forsyning av landbruksprodukter er for landet og verden. Det kan bli helt nødvendig å ta i bruk de muligheter som ligger i seterarealene til nydyrking og utvikling av bestående areal i seterdalene. Alle må skjønne at retten til, og bruk av, adkomsten er alfa og omega i denne sammenheng.

Det gjøres intense forsøk på å redusere bondens rettsvern fra ulike hold. Konsesjonsloven og jordloven er under press. Bondens anseelse søkes svekket gjennom negativ omtale i presse og i rettsprosesser. Jeg nevner som eksempel uthenging i lokalpressen av bøndene som «pengegriske småkonger som hegner om den hellige eiendomsretten». Det er ikke slik jeg har lært bygdas bønder å kjenne. De er tvert imot interesserte og dyktige fagfolk som innser at adgangen til arealene er helt avgjørende for å drive sin næring. Og for å holde de anleggene ved like som gjør seterdalene våre så vakre og attraktive. Det har lenge undret meg at sjøl debattanter med antatt god utdannelse og innsikt, ikke ser denne sammenhengen, og at storsamfunnet er avhengig av levende landbruk og aktive utøvere av næringen.

Ikke minst vår nærmeste forvaltningsenhet, kommunen, burde ha som sjølsagt mål å skjerme næringen fra ytre press.