Olav Martin Mellemsæter og May Kristin Vognild lever og ånder for jakt, og med høstens store matauk for døra var vi nysgjerrige på det er som fenger så intenst ved å traske rundt i våt høstskog eller sitte på post mens du fryser deg halvveis i hjel, for så å sikte og drepe et levende vesen.

- For meg er det både det å skaffe mat, samholdet blant jegerne, trivselen og det sosiale, samt naturopplevelsene, forteller may Kristin. Olav Martin nikker samtykkende.

- Det finnes ikke bedre kjøtt en viltkjøtt, forklarer han, og påpeker at jakta er å høste av naturens overflod.

Ingen av de to har sansen for såkalt troféjakt, begge mener at matauk bør være en del av jakta. Det er for eksempel utenkelig å reise til Afrika for å skyte løver.

- Jeg liker ikke tanken på å bli satt på post for at løver som er avlet opp på en farm skal jages mot meg, forteller Olav Martin. May Kristin er enig. Da drømmer de heller i stedet om å reise til Canadas villmark og gå i nærkamp med digre elger og grizzlybjørner.

Reinsdyrjakta på topp

Både Olav Martin og May Kristin fremhever reinsdyrjakt som den ultimate jakta i Norge. Reinen er en skikkelig harding å få has på, og i tillegg til en utfordrende jakt så er naturopplevelsene oppe på fjellet helt spesielle.

- Villsvinjakt er heller ikke noe for meg, forteller May Kristin. – Griser uten hoggtenner får man heller slakte på gården, mener hun, og forteller at hun heller ikke har sansen for å jakte med hagle.

- Nei, jeg er mer en riflejeger, det å jakte med hagle er en helt annen type jakt, det blir litt for "cowboy" for meg, forklarer May Kristin, som forteller at hun sist helg skiftet navn fra Flå til Vognild, og han som er årsaken til navneskiftet mer enn gjerne jakter med hagle.

Og selv om intervjuet egentlig skulle handle om jakt, så må vi jo bare spørre hva to jegere serverer i et bryllup, svaret ga seg nesten selv; hjortegryte, selvsagt.

Nå var det vel også delvis romantikken som gjorde at May Kristin bestemte seg for å gjøre alvor av drømmen om å jakte selv.

- Jeg bestemte meg for å være med på jakt uten våpen, for jeg tenkte at dersom jeg liker det, så er sjansen for at jeg også vil like gå med våpen såpass stor at jeg ville satse på å ta jegerprøven og være med på oppskyting, forklarer May Kristin.

Hun ble med ham som hun i dag er gift med på en gaupejakt i Rennebu, og det var både kaldt og surt på posten nede ved Orkla. Men da hundene fikk los og hun fikk følge med på jakta, høre at jegerne fikk tatt gaupa og kjenne og holde på jaktbyttet var saken klar, dette var noe hun ville gjøre mer av.

Respekt for dyret

- Men en haug med jegere og hunder som jager ei enslig gaupe, er ikke det urettferdig? May Kristin ler og rister på hodet.

- Vi måtte være såpass for i det hele tatt å ha en sjanse å få tatt gaupa, forklarer hun.

- Dyrene vi jakter på er utrolig flink til å komme seg unna, de kan tilbakelegge store avstander på kort tid og de er fantastiske til å gjemme seg unna.

- Man får kanskje en viss respekt for slike motstandere?

- Ja, man får veldig respekt for naturen og dyrene man jakter på, forklarer Olav Martin.

- Noen jaktlag tar dette veldig seriøst og til og med tar av seg luene og takker dyret man har drept.

Begge to jakter med hund; Olav Martin med en svensk jämthund, May Kristin med en cavalier king charles spaniel.

- Sistnevnte er kanskje ikke det folk flest ser for seg som en jakthund?

- Kanskje ikke, men jeg har også en hamilton støver (harehund, red.anm.), og den er bare blitt en sofahund, forteller May Kristin.

- Alle hunder har jakta i genene sine, så de aller fleste hunder kan trenes til å jakte. Noen har mer talent enn andre, og min cavalier king charles spaniel er til og med godkjent som ettersøkshund; en hund som søker etter dyr som er blitt skadeskutt eller skadd i bilulykker.

Dårlig samvittighet

- En mindre trivelig del av jakta er når dyr blir skadeskutt, har dere opplevd det?

- Ja, en gang skadeskjøt jeg en rev. Det var rett og slett forferdelig og jeg fikk veldig dårlig samvittighet. Det er noe man ikke ønsker, men det er likevel en del av risikoen ved jakt, og da er det viktig at man sporer opp dyret og gjør slutt på lidelsene så fort som mulig, forteller May Kristin.

- Jeg har skutt et stort antall dyr, men jeg kan ikke huske at jeg har skadeskutt noen. Jeg er med i fallviltgruppa og det hender jo at jeg tenker mitt når vi kommer fram og ser hvordan enkelte har jegere har vurdert situasjonen før de har skutt. Er man uerfaren og litt for ivrig så koker det fort i hodet og da skjer det feil. Vi jobber hele tiden for at det ikke skal skje, og dette er noe de aller fleste jegere tar meget alvorlig, forklarer Olav Martin.

- Og dette med jakt og alkohol?

- Det er blitt mye bedre de siste årene, forteller Olav Martin.

- Mange avrunder nok med en sosial dram på slutten av dagen, men jeg vet om jaktlag der de har innført alkoholforbud etter midnatt. Det synes jeg er helt greit.

- Noen tips til folk som kan tenke seg å begynne med jakt?

- Øv, øv og øv! Bli kjent med våpenet ditt og skyt så ofte du kan. Enten det er med hagle eller rifle, det er viktig å holde skyteferdighetene ved like. Bli gjerne med andre erfarne jegere med på jakt, de første gangene du sitter på post, sitt gjerne sammen med folk som har mer erfaring enn deg. Ja, og så er det bare å øve enda mer, understreker May Kristin.

Presten på jakt

- Dersom man driver med jakt eller fiske, så hører det alltid med god historier, eller hva? Olav Martin trekker litt på det og gliser.

- Alle jakthistorier er jo helt sanne, sier han og ler.

- Det var en kar opp med Orkelsjøen som var kjent for å overdrive noe skikkelig, dette gjaldt først og fremst fisking. Så er det en historie som går om to fisker som møttes i Orkelsjøen, en skikkelig rug og en liten pilt. Den lille pilten syntes det var plagsomt å være så stusslig, så han spør den store fisken hva som må til for å bli skikkelig stor. Da svarer den store fisken; ikke noe problem, du får bare bite på kroken til'n Kåre ...

- Den tidligere presten i Oppdal, Ola Mæhle, var på sin side en ivrig jeger, og han var ofte med jaktkameratene innover fjellet. Der ble det jo ofte noen drammer ut på kvelden, og i respekt for presten så trakk de andre over i ei anna hytte for å nye alkohol. Til slutt ble presten sittende igjen alene i hytta, og det ble jo litt kjedelig. Ut på kvelden gikk presten bort til den andre hytta og banka på.

- Er det presten, ropte karene på innsida.

- Nei, det er'n Ola, var det kontante svaret.