– Kona og jeg var på fjelltur forrige uke og hadde et utrolig treff på Dørålseter. Der møtte vi en nederlender, Wieger van Beek, som vi traff på Åmotsdalshytta i 2003 på grunn av ei oterfjøl, forteller Willy Olsen til Opdalingen.

Han har vært glad i å gå i fjellet så lenge han kan huske.

– Å gå i fjellet gjør noe med deg, alle hilser på alle, vi stopper og tar en liten prat om været, stien, overnatting, mat, noen ganger klær, sko, bruk av fjellstaver og ønsker god tur videre, sier han.

Opp gjennom årene har han møtt mange folk i fjellet, både fra Norge og fra utlandet.

– Han kjente igjen meg på grunn av at jeg snakket med noen andre om oterfjøl, og jeg sjekket i dagboka mi og det stemte at i juli 2003 hadde jeg med en nederlender på oterfiske. Fjellfolk finner hverandre, slik har det vært til alle tider, men at noen treffes helt tilfeldig igjen etter mange år, er vel ikke helt vanlig, sier han.

Gjensyn på Dørålseter

– Vi gikk fra Grimsdalshytta tidlig formiddag etter å ha kjørt fra Oppdal. Turen til Dørålseter er lang, så matpauser er nødvendig, og da passerte fjellvandrere oss. Neste gang passerte vi dem, senest nede ved brua over Haverdalsåa. Det bar oppover til Dørålglupen gjennom et par kilometer steinur, og omsider kunne vi se Øvre Dørålseter der nede. Et godt smil møtte oss i resepsjonen. Vi fikk rom, dusjet og slappet av før middagstid, sier han.

Olsen forteller at de var en fin blanding av utlendinger og nordmenn da de benket seg rundt middagsbordet.

– Mens vi ble servert en treretters middag gikk praten svært lett på langs og tvers av bordet på norsk, tysk og engelsk. Etter hvert kom vi inn på temaet fisking, og noen nederlenderne hadde sett ei trefjøl (oter) ved et vann på en annen vandring, noe de aldri hadde sett før. Jeg forklarte så godt jeg kunne om oterfjøla, lina med åtte fluer og at en må gå langs land for å få dette fiskeredskapet ut.

Nederlenderne de hadde passert på tur til Dørålseter satt ved bordenden og fulgte godt med i samtalen, og han merket etter hvert at mannen festet blikket på han.

– Han ble enda mer interessert da jeg begynte å snakke om denne oterfjøla. Kikket og kikket og til slutt sa han: «I have met you before!»

Ble med på fisketur med oter

Det første Olsen tenkte var at de hadde passert hverandre tidligere på dagen og at det var naturlig at nederlenderen kjente han igjen. Men det var ikke tilfelle.

– Han sa at han ikke traff meg først i dag, men på Åmotsdalshytta for mange år siden. Da hadde jeg mer hår og andre briller, sier Olsen og smiler.

Wieger van Beek fortalte videre at han hadde gått i norske fjell siden 1975, og at han hadde vært på mange turer overalt. I 2003 var han på Åmotsdalshytta.

Da de møttes i 2003 hadde Olsen med oter for å prøve fiskelykken i Åmotsvannet. Wieger van Beek hadde aldri sett noe lignende, så Olsen forklarte han hvordan den fungerte med line og åtte fluer.

– Jeg lovet å gi beskjed når jeg skulle prøve fiskinga. Senere den kvelden gikk vi bort til vannet. Oteren gikk utover vannet, men det var helt dødt, selv om fisken vaket her og der. Vi flyttet oss til ei vik, og der, plutselig satt det to fisker! Jeg sveivet inn lina, festet fluer og hadde omsider fiskene på land. Jeg åpnet fiskene og rengjorde den, og enda større ble forbauselsen da de så at den var knallrød i kjøttet.

– Slik fisk får vi ikke i Nederland, der er det oppdrettsfisk i dammer og fisken er hvit i kjøttet, sa Wieger van Beek etter at fisken var tatt opp.

Det ble ikke fisket mer, og neste dag gikk de hver sine veier fra Åmotsdalshytta. År har passert og Olsen forteller at han ikke har tenkt mer på denne opplevelsen, men kvelden på Dørålseter dukket hele historien opp.

Olsen forteller at de utvekslet kontaktinformasjon etter møtet forrige uke, og nå har han planer om å reise nedover til Nederland i løpet av høsten.

– Da skal jeg ta kontakt å høre om vi kanskje kan treffes, sier han.

Dette er oteren Willy Olsen og Wieger van Beek fisket med da de møttes for 14 år siden. Foto: Privat