Filmen er episk og storslagen, men på innsiden er det også en av Marvels mest personlige.

Som vanlig er det en blanding av humor, action og seriøse øyeblikk, og denne miksen lærte vi allerede i Captain America: The Winter Soldier at regissører Anthony og Joel Russo håndterer godt. Filmen er den tredje Captain America filmen, men i øyeblikk minner det mer om en Avengers film.

Historien denne gang er at som resultat av The Avengers’ tidligere ødeleggende eventyr blir de bedt om å underskrive en traktat som kun gir superheltene autoritet til å handle under et FN-råd. Tony Stark/Iron Man som står ansvarlig for mye av ødeleggelsene i den forrige Avengers filmen, er en klar forkjemper for dette.  Steve Rogers/Captain America er sterkt mot dette og nekter å skrive under, ettersom det går i mot alle hans verdier og det han kjemper for. Vennskap blir satt på prøve, allianser blir testet, og vi står igjen med en av de beste actionfilmene på lenge.

Det er ikke lett å vite helt hvor man skal starte med en film som Captain America: Civil War, for her er det flere plottråder og enda flere karakterer. Bare for å få det unna: Spiderman er perfekt. Tom Holland er den absolutt beste inkarnasjonen av både Peter Parker og Spiderman vi noen gang har fått, og det med gigantisk margin.

Her vises det at Marvel Studios’ team virkelig forstår seg på kildematerialet, og karakterens hjemkomst har lenge vært etterlengtet. Den andre nye superhelten som vises for første gang i filmen, Black Panther, får også en introduksjon som er naturlig, men samtidig setter opp hans egen solofilm i framtiden.

Alle de returnerende karakterene får også tid til å vise seg på skjermen, og alle blir inkludert i en gigantisk salatbolle av superkrefter og personligheter det dufter godt av på lang avstand. Det er også en av de sterkeste faktorene til at filmen blir så bra, måten vi ser tidligere og nye karakterer samhandle på kinolerretet. Alle har noen å heie på, og man blir fryktelig investert, enten man føler for det eller ei.

Det er fort tydelig at handlingen i filmen er politisk og storslagen, men det er den mindre og personlige delen som virkelig bærer det hele i mål. Vennskapene mellom karakterene er en stor katalysator til hele konflikten. Vi kommer nærmere innpå det hele, og vi føler vi forstår avgjørelsene på et helt annet nivå, det hele føles aldri tvunget ut. Alle kjemper for det de står for og tror på, og ingen tar nødvendigvis feil, det er opp til seeren og velge side. Tony Stark er dessuten bedre enn noensinne, og Robert Downey Jr. viser gang på gang at han er den perfekte for rollen. Det hele blir bare bedre når han spiller i mot Chris Evans’ Steve Rogers som også er på topp. Det er mellom disse to at konflikten virkelig skinner.

Totalt er Civil War den trettende filmen i Marvel Studios filmunivers, og det er her filmen virkelig står ut, for Civil War er absolutt vellykket i å bygge opp fra tidligere filmer på en organisk måte, helt tilbake til 2008s Iron Man. Innsatsen blir høyere slik, og da blir effekten bare bedre. Når det kommer til det tekniske er det heller ikke mye å si. Actionscenene er eksplosive og oversiktlige, mens dataanimasjonene er grasiøse og skiller seg aldri særlig mye ut fra resten av spetakkelet. Filmen vet også når den skal vise action og når den skal roe litt ned.

Alt i alt skinner Captain America: Civil War på grunn av organisk historiefortelling som er godt forankret i tidligere filmer, men samtidig klarer seg utmerket på egen hånd. Karaktergalleriet er stort, men filmen lykkes i å inkludere alle på en måte som får frem deres personligheter og superkrefter. Konflikten er også stor, politisk og grandiøs, men samtidig personlige på et smalere nivå som bare gjør filmen bedre. Til slutt må man også prise markedsføringsteamet som ikke røpte hele filmen, men lot det være noe igjen til seerne, her har DC Comics og Warner Brothers mye å lære. Captain America: Civil War er definitivt den beste Marvel filmen siden The Avengers, og kanskje den beste noensinne.